Er det lurt at kjønnsidentitet legges til grunn i ALLE situasjoner?
Loven om endring av juridisk kjønn innebærer at det er umulig å skille mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet i ALLE juridiske eller administrative sammenhenger der kjønn er relevant.
Nedslagsfeltet for at variabelen “kjønn” i Norge i dag ikke lenger referer til biologisk kjønn er stort. Vi ser det får utslag i en rekke vidt forskjellige sammenhenger, fra helse til undervisning til idrett til midlertidige likestillingstiltak som kjønnskvotering.
I bunnen av konflikten er det derimot alltid det samme: variabelen kjønn har endret betydning, og betyr i dag i alle formelle og administrative sammenhenger ikke biologisk kjønn, men kjønnsidentitet. (Rent teknisk referer faktisk ikke variabelen til verken biologisk kjønn eller kjønnsidentitet, for det er ikke mulig å bekrefte noen av disse ut i fra dataen som brukes. Men den kulturelle holdningen, lovene og retningslinjene er klare – det er kjønnsidentitet som er den avgjørende faktoren, ikke biologisk kjønn.)
Loven om endring av juridisk kjønn ble som kjent innført uten konsekvensutredning for konflikter med kjønnsbaserte rettigheter, og er begrunnet med referanse til et dokument – yogyakarta-prinsippene – som også ble skrevet helt uten tanke på hvilke konsekvenser dette kunne få for kvinner og jenter.
En av forfatterene av yogyakarta-prinsippene, menneskerettighetsadvokat og professor Robert Wintemunte, har siden bekreftet at disse prinsippene ble skrevet uten hensyn til kvinners eksisterende rettigheter, og at han selv har endret standpunkt på formuleringen av de avsnittene som har ført til mest problemer, etter at han begynte å høre på kvinner.
I et intervju med Julie Bindel og Melanie Newman, sier han at formuleringen i artikkel 3 av yogyakarta-prinsippene, som er den samme formuleringen som vi ser skaper konflikter i Norge etter selvidentigisering av juridisk kjønn, burde vært anderledes for å ivareta kvinners og jenters rettigheter. I tillegg til å kreve at kirurgi ikke bør være et krav for å kunne legge kjønnsidentitet i stedet for biologisk kjønn til grunn i folkeregistrert opplysninger og identifikasjonspapirer, konstanterer artikkel 3 at kjønnsidentitet må legges til grunn i ALLE sammenhenger der kjønn er en variabel eller faktor.
Men som Wintemunte og andre har påpekt, på disse tidlige tidspunktene var det ingen som kunne forestille seg at dette i praksis ville åpne for at biologiske menn som valgte å ikke gjennomføre kjønnsbekreftende behandling faktisk kunne kreve å delta i kvinneidrett, ta kvinners stipender og plasser i styrer, bli registrert som kvinner i draps- og voldtektsstatistikk, eller kreve tilgang til kvinnedusjer for så å ta kvinner til sak for diskriminering om de protesterer.
Det virker som om mange kvinneforeninger, prosjektledere for likestillingstiltak og feminister heller ikke kan forestille seg hva det å legge kjønnsidentitet til grunn i ALLE sammenhenger betyr i praksis. I Norge får vi et innblikk i dette av å lese barnelov-utvalgets “primære standpunkt” om at alle referanser til kjønnspesifikke aspekter av foreldreskap bør gjøres kjønnsnøytralt. Standpunktet innebærer altså i praksis at de mest kjønnsspesifikke, biologiske fenomenene som finnes – de som omhandler reproduksjon- skal fjernes for at kjønnsidentitet skal kunne legges til grunn I ALLE sammenhenger.
Er kvinneorganisasjonene forberedt på denne omstillingen? Det er sannsynlig at svaret vil være nei, siden det aldri ble foretatt noen konsekvensutredning, og siden kvinners eksisterende kjønnsbaserte rettigheter aldri har blitt gitt en tanke så langt i prosessen.
Før eller senere blir kvinneorganisasjoner og prosjektledere for likestillingstiltak nødt til å ta et standpunkt på om hva de legger til grunn når de snakker om kvinner og variabelen kjønn. Da vil de også bli nødt til å svare på spørsmål som dette:
Hva har egentlig abort med kvinner å gjøre? Hva har egentlig det de ofte kaller “kvinnehelse”, som endiometriose, eller forskning på effekter av koronavaksiner, med kvinner å gjøre? Hva har kjønnsbasert vold og utnyttelse som voldtekt og kjønnslemlestelse egentlig med kvinner å gjøre?
Om de legger en biologisk oppfattelse av kjønn til grunn i disse sammenhengene utfører de, i følge aktivister og politikere, en cishetetonormativ form for diskriminering som skal elimineres. Samtidig har mange kjempet hardt for å få synliggjøringen av kvinners situasjon på dagsordenen, hvor det beste fall ikke ville gi noen mening legge kjønnsidentitet til grunn i stedet for biologisk kjønn, men hvor det i verste fall vil føre til både ytterligere usynliggjøring og ytterligere neglisjering av kvinner og jenter.
I mange tilfeller fører kjønnsidentitetspolitikk og kravet om at biologisk kjønn skal legges til grunn I ALLE situasjoner til direkte motstridende resultater. Et eksempel på dette er i kriminalomsorgen, som mellom 2017-2020 iverksatte tiltak for å sikre at kvinner i Norge har likeverdige soningsforhold som menn – og at kvinner og menn som er i varetekt eller under soning holdes adskilt fra hverandre.
WHRC Norge stiller dem derfor disse dumme spørsmålene – hvorfor det? Hvorfor må menn og kvinner holdes adskilt i fengsel? Bunner denne grunnen ut i en biologisk oppfattelse av kjønn, eller i en psykologisk, indre opplevelse av kjønn? Er denne grunnen i såfall kompatibel med kjønnsidentitetspolitikken som samtidig føres av kriminalomsorgen, hvor innsattes kjønnsidentitet skal legges til grunn i – ja nettopp – ALLE sammenhenger?
Ikke bare har kriminalomsorgen i dag disse to parallelle og motstridende retningslinjene, men de har også utvidet hva som gjelder som gyldige erklæringer av kjønnsidentitet. For mens mange fremdeles ikke er klar over at man kan endre juridisk kjønn av en hvilken som helst eller ingen grunn – og med dette får nytt personnummer som definerer det kjønnet som skal legges til grunn i ALLE situasjoner – har kriminalomsorgen gått et steg videre og operer under en retningslinje hvor det ikke en gang er nødvendig å bytte juridisk kjønn for at kjønnsidentitet skal legges til grunn i ALLE situasjoner.
De vi har vært i kontakt med i forbindelse med loven om endring av juridisk kjønn, har ofte aldri fått med seg at hankjønn kan få nytt personnummer og bli registrert som kvinner i ALLE situasjoner. Flere har så lite innsikt på temaet at de tror begrepet ” transkvinne” betyr “kvinne som identifiserer seg som mann”.
Nedslagsfeltet av å endre på en så viktig variabel som kjønn er stort. WHRC Norge og andre har derfor vært i korrespondanse med vidt forskjellige instanser: med politihøgskolen, som har ansvaret for den årlige rapporten “voldtektssituasjonen i norge”, med folkehelseinstituttet i forbindelse med retningslinjer for innsamling av blod og plasma, med kriminalomsorgen og LDO – med intensjon om å avdekke uforsvarlig neglisjering av kjønnsbaserte variabler og rettigheter, og med håp om å vekke bevissthet om konsekvensene av loven om endring av juridisk kjønn.
Vi har også korrespondent med kvinneforeninger og organisasjoner. Det de ofte har til felles har de også til felles med Robert Wintemunte – de har aldri forestilt seg hvordan rettigheter forbundet med kjønnsidentitet kan ha konsekvenser for kvinner.
Er det fordi de også glemmer å ta kvinner med i beregningen? Da kan de kanskje også kan endre oppfattelse slik som Wintemunte har gjort, ved å høre på det kvinner har å si om saken.
WHRC Norge jobber for å fremme erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter, som er skrevet for å minne om at kvinners rettigheter er utformet for å motvirke diskriminering mot kvinner i kraft av at kjønn er en biologisk egenskap. Vi ber om at individer og organisasjonen skriver under på erklæringen for å bekrefte at de støtter kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. For det å legge kjønnsidentitet til grunn i ALLE situasjoner fører til diskriminering mot kvinner.