Uttalelser

Kjønn, kjønnsstereotypier og kjønnsstereotype-identitet

Mange kvinner har i utgangspunktet hatt oppfattelse av temaet trans og transhelse som noe progressivt og positivt. Men mange kvinner opplever også sin tidligere positive innstilling til “transrettigheter” som naiv.  Det er mange som støtter aktivisme uten å ha satt seg inn i hva den faktisk innebærer, eller har utviklet seg til å innebære. For mange kvinner blir det plutselig klart at det florerer feilinformasjon som er så alvorlig, og som forplanter seg på måter som er såpass alvorlige, at man ser seg nødt til å sette på nødbremsene. Denne opplevelsen kalles “peak trans“.

Det er mange kvinner og menn som i utgangspunktet har vært positivt innstilt, som så har fått øynene opp for at politikken og aktivismen som omsvøper såkalte transrettigheter ikke simpelthen handler om “aksept for mangfold”, men istedet har utviklet seg til å bli en aggresiv, pseudovitenskapelig, kvinneforaktende og homofobisk aktivismeform. 

Nedslagsfeltet for politikken som innføres gjennom transaktivisme er stort, og får konsekvenser for en rekke andre menneskerettigheter, inkludert ytringsfriheten, religionsfriheten, barns rettigheter og kvinners rettigheter.Jeg har valgt å tilslutte med Women’s Human Rights Campaign som fokuserer på kvinners og barns rettigheter.

I dette webinaret forteller Yadira del Mar fra Mexicos Zapoteca, kjent for den påståtte tredje kjønnskategorien Muxe, om hvordan skeiv politikk utnytter narrativet rundt menn som kalles muxe for å legitimere egen politikk. 

Women’s Human Rights Campaign samler hundrevis av kvinner fra hele verden hver lørdag, for å høre om utfordringer mot kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter i forskjellige land. Skeiv politikk og skeive organisasjoner står for de verste av disse angrepene, da de jobber for å legalisere hallikvirksomhet, surrogati og for å fjerne kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. 

Women’s Human Rights Campaign er en internasjonal grasrotbevegelse av kvinner som står opp for kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. Bevegelsen er formet i reaksjon på aktivisme som forsøker å erstatte rettigheter forbundet med biologisk kjønn med rettigheter forbundet med en subjektiv oppfattelse av kjønn.

WHRC har forfattet erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter, som tar for seg 9 hovedområder der kvinners og barns rettigheter svekkes eller slettes om man erstatter en biologisk oppfattelse av kjønn med en performativ oppfattelse av kjønn. 

Erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter

Underskrifter i Norge
underskrifter i verden
Organisasjoner

Siden kvinner og jenter er hunkjønn – det vil si, en biologisk størrelse – og utnyttelsen og diskrimineringen kvinner og jenter opplever er basert på biologisk kjønn, må kvinners rettigheter være basert på en biologisk oppfattelse av kjønn. 

Kvinner og jenter blir ikke utsatt for menneskehandel, kjønnslemlestelse eller barneekteskap fordi de har en indre, subjektiv opplevelse av å være feminine – de blir utsatt for disse formene for kjønnsbasert utnyttelse fordi de er hunkjønn. 

Kvinner i arbeidslivet blir ikke utsatt for diskriminering i forbindelse med barsel fordi de har en indre opplevelse av å være feminine, men fordi de er hunkjønn. 

Kvinner blir ikke utsatt for voldtekter, seksuell trakassering eller prostitusjon fordi de har en indre, feminin essens, men fordi de er kjønnet hunkjønn. 

Kvinner og jenter ble ikke utestengt fra utdannelse, fra medisinsk forskning eller fra konkurransesport fordi de har en medfødt indre, feminin essens, men fordi de er kjønnet hunkjønn. 

Kjønnsbaserte rettigheter er utformet for å motvirke kjønnsbasert undertrykkelse, utnyttelse, usynliggjøring og diskriminering. 

In its preamble, the Convention explicitly acknowledges that “extensive discrimination against women continues to exist”, and emphasizes that such discrimination “violates the principles of equality of rights and respect for human dignity”.

As defined in article 1, discrimination is understood as

“any distinction, exclusion or restriction made on the basis of sex…in the political, economic, social, cultural, civil or any other field”.

The Convention gives positive affirmation to the principle of equality by requiring States parties to take “all appropriate measures, including legislation, to ensure the full development and advancement of women, for the purpose of guaranteeing them the exercise and enjoyment of human rights and fundamental freedoms on a basis of equality with men”(article 3).

UN Convention on the elimination of all forms of violence and discrimination against women

States parties are therefore obliged to work towards the modification of social and cultural patterns of individual conduct in order to eliminate “prejudices and customary and all other practices which are based on the idea of the inferiority or the superiority of either of the sexes or on stereotyped roles for men and women” (article 5).

Article 1O.c. mandates the revision of textbooks, school programmes and teaching methods with a view to eliminating stereotyped concepts in the field of education.

UN Convention on the elimination of all forms of violence and discrimination against women

The Convention provides a comprehensive framework for challenging the various forces that have created and sustained discrimination based upon sex.

UN Convention on the elimination of all forms of violence and discrimination against women

En biologisk definisjon av kjønn er helt fundamentalt for at kjønnsbaserte rettigheter skal ha en funksjon, for at kjønnsbasert statistikk skal avdekke kjønnsbaserte livsvilkår og for å synliggjøre kvinners og jenters livssituasjon. 

Biologisk kjønn er en radikal, primær eller prinsipiell egenskap – det vil si – det er faktor som inngår i alle aspekter av det å være menneske.

Om man fjerner biologisk kjønn som definisjonsgrunnlag, og erstatter dette med en subjektiv opplevelse, blir derfor nedslagsfeltet for en slik endring enormt.

Det får konsekvenser for vidt forskjellige deler av samfunnet: for idrett, soningsforhold i fengsler, anvendelse av diskrimineringsloven, innholdet i undervisning på grunnskolen, og for helseloven.

Når en subjektiv opplevelse av kjønn i tillegg blir inkludert i straffelovens paragraf 185 får det konsekvenser for ytringsfriheten, for arbeidsrett og for religionsfriheten. 

Vi er kritiske til at kjønnsidentitet i det hele tatt ansees som forbundet med den overordnede kategorien kjønn, fordi kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, verken mer eller mindre.

De kulturelle eller sosiale praksisene rundt kjønn kan variere fra land til land eller fra årstall til årstall – men biologisk kjønn er ikke en relativ størrelse som endrer seg.

 

Mange av de kulturelle og sosiale praksisene rundt kjønn er dessuten diskriminerende mot kvinner og jenter, og er ofte direkte utformet for å kontrollere og begrense kvinner og jenters valgmuligheter.

Disse praksisene tilhører kategorien “gender” eller sosialt kjønn, og det å fjerne skadelige, diskriminerende praksiser – det vil si – gender based discrimination  – har vært en del av den globale kvinnekampen i mange mange tiår. 

Sosialt kjønn eller gender består i all hovedsak av kjønnsstereotypier, og er ofte en kulturell måte å legitimere systematisk utnyttelse av kvinner og jenter i kraft av at kvinner og jenter er hunkjønn. 

Kvinner over hele verden reagerer derfor på konseptet Gender identity eller kjønnsidentitet fordi hvordan skulle en person født og oppvokst som hankjønn ha den minste anelse om hvordan det “føles” å være kvinne? Det eneste som er tilgjengelig å basere en slik følelse på, er nettopp de sosiale og kulturelle tolkningene av kjønn – og disse består i all hovedsak av kjønnsstereotypier. 

Vi bruker derfor ofte begrepet kjønnsstereotype-identitet fremfor begrepet kjønnsidentitet. 

Men selv om man kan spore kjønnsidentitet til kjønn gjennom kjønnsstereotypier, mener vi allikevel ikke at kjønnsidentitet kan forstås som en kategori av ting som egentlig har noe med kjønn å gjøre.

Dette er fordi en kjønnsidentitet per definisjon først og fremst er en subjektiv og personlig oppfattelse av noe. Hva denne oppfattelsen helt konkret er av, er ikke bærende for hva slags type kategori av ting kjønnsidentitet først og fremst må faller inn under.

Det bærende kriteriet for kjønnsidentitet er først og fremst eksistensen av en subjektiv og personlig oppfattelse – at oppfattelsen er rettet mot den spesifikke tingen “kjønn” er sekundært.

Primært er “kjønnsstereotype-identitet” først og fremst en helt spesifikk type trosoppfattelse.

Som en trosoppfattelse kunne kanskje troen på en kjønnsidentitet hatt diskrimineringsvern eller rettigheter i med begrunnelse i religionsfriheten – men kjønnsidentitet er unik blant livssyn eller religiøse overbevisninger fordi det er den eneste overbevisningen som er fullstendig avhengig av andres deltakelse for å kunne praktiseres.

Det er ingen andre trosoppfattelser som per design er lagt opp til at andre mennesker skal bekrefte et individs indre, subjektive, dypt personlige oppfattelser om seg selv.

Men troen på kjønnsidentitet er ikke bare lagt opp til dette, den er 100% avhengig av andre menneskers deltakelse for å kunne praktiseres.

En av de mest alvorlige konsekvensene av at kjønnsidentitet er innlemmet i straffeloven er at dette i praksis tvinger mennesker til å delta i en trosoppfattelse de ikke har mulighet til å kunne velge bort uten frykt for straff eller sanksjoner.

Dette har konsekvenser for kvinners rettigheter, for ytringsfriheten, og for opplæringslovens prinsipper om at undervisning skal være basert på vitenskap, demokrati og norske kulturverdier.

Videre får det konsekvenser for forholdet mellom foreldre og barn, mellom foreldre og skolen og andre offentlige instanser. 

HVORDAN kunne en så radikal lov bli vedtatt uten konsekvensutredning for konflikter med eksisterende rettigheter?

Loven om endring av juridisk kjønn i Norge ble passert uten konsekvensanalyse eller utredning for konflikter med kvinners eksisterende rettigheter.

Dette til tross for at loven radikalt endrer definisjonen av variabelen kjønn og har konsekvenser for alle arenaer der kjønn er en faktor. 

I følge den kontroversielle lobbymanualen “Only Adults? Gender Recognition for youth”, ble loven om endring av juridisk kjønn i Norge vedtatt ved å blant annet “unngå pressedekning”, “sikt på ungdommen” og ved å “feste kampanjen til et mer populært forslag”. 


Manualen ble produsert av the International Lesbian and Gay Youth Organisation (Ilgyo) under juridisk veiledning fra advokatgiganten Dentons og Reuters Thompson med bidrag fra skeive organisasjoner verden over, inludert skeive organisasjoner i Norge. 

Unngå media

Hensikten med å unngå pressedekning var i følge manualen å unngå kritisk debatt. 

Manualen henviser til england som et eksempel på et land hvor de ikke har lykkes med å unngå debatt. Resultatet av rom for debatt i england har vært at forslaget om selvidentifisering av juridsk kjønn har blitt lagt på hylla,  blant annet fordi det bryter med kvinners kjønnsbaserte rettigheter.

Videre har kritisk debatt i england også først til at tilnærmingen til konseptet “kjønnsidentet” er under endring, både i undersvisningssektoren og i helsevesenet. For eksempel har det blitt gjort en juridisk vurdering av om mindreårige er i stand til å gi informert samtykke til pubertetsblokkere. Dommerene fant at dette var høyst usannsynlig og tvilsomt. Som konsekvens har all bruk av pubertetsblokkere i behandling av kjønnsdysfori hos barn blitt avsluttet.

Det har også blitt foretatt interne vurderinger av kvalitetssikringsrutinene ved behandlingsenterene, og det ble funnet at disse ikke var gode nok – med konsekvens at behandlingsteamet umiddelbart ble oppløst, og nye stillingsbeskrivelser ble utlyst for å sette sammen et nytt team. Disse stillingsbeskrivelsene tok et tydelig steg bort fra det som kalles “bekreftelsesmodellen”, som er den behandlingsmodellen transaktivister krever. 

Sikt på ungdommen

Hensikten med å “sikte på ungdommen” var i følge manualen å nå frem til ungdomspartier, slik at ungdommer kunne presentere de skeive organisasjonenes politiske agenda for partiene – og på denne måten gi inntrykk av at endringsforslagene kom innad fra partiene selv, i stedet for å komme fra eksterne organisasjoner. Ungdommer ble oppfordret til å appellere til partienes frykt for å være på “feil side av historien”, og til å presentere seg som fremtiden for partiene.

Gi et beskyttende slør til kampanjen

Det ble anbefalt som god praksis å “feste kampanjen til et mer populært lovendringsforslag” var å gi forslaget et “beskyttende slør”. 

Lobbymanualen, som har markedsført seg selv som en “god praksis” for lobbyvirksomhet, er så kontroversiell at advokatgiganten Dentons avsluttet alle samarbeid med LHBT-organisasjonen ILGYO, og fjernet alle refereanser til samarbeidet fra sine nettsider. 

Norge er i følge manualen et av de landene som har hatt de mest vellykkede lobbykampanjene – med det resultat at Norge har verdens mest liberale lov om endring av juridisk kjønn. 


Hvem som helst kan av en hvilken som helst eller ingen grunn, sende inn et skjema å erklære at de vil registreres med et annet kjønn. Man trenger ikke å skrive motivasjonsbrev, man trenger ikke å ha snakket med en psykolog eller ha en legeerklæring, og man trenger ikke å ha ønsker om å gjennomgå noen som helst for fysisk intervensjon. Barn under 16 år trenger ikke nødvendigvis å ha foreldrenes godkjennelse, og om foreldre er uenige i at det å endre juridisk kjønn er riktig, kan barn fra 6 år allikevel endre juridisk kjønn om kun 1 av foreldrene godkjenner.

Hva er egentlig juridisk kjønn?

Juridisk kjønn er et siffer i personnummeret. Å endre juridisk kjønn er å få et nytt personnummer. Variabelen kjønn indikeres ved at det tredje sifferet den andre tallgruppen i personnummeret er et partall eller oddetall. Partall utløser kvinners kjønnsbaserte rettigheter: hvilket fengsel man soner i, hvilke midlertidige likestillingstiltak som kvoteordninger man kvalifiserer for.

Konsekvensene av loven om endring av juridisk kjønn er at hankjønn som man i praksis må være tankeleser for å kunne differensiere fra en hvilken som helst mann eller gutt, blant annet registreres i kriminalstatistikk som kvinner, kan sone i kvinnefengsler og kan delta i kvinneidrett. Dette er diskriminering mot kvinner og jenter. 

Men videre er det uungåelig at alle arenaer der biologisk kjønn er en faktor vil føre til konflikter med den nye definisjonen av kjønn, med mindre man enten utvider oppfattelsen av biologisk kjønn, eller innfører kjønnsnøytralitet. Som konsekvens har vi sett i norsk undervisningsopplegg at grunnskoleelever blir fortalt at gutter kan ha klitoris, at gutter kan ha mensen, at det finnes jenter med penis og at det finnes lesbiske av alle kjønn. Dette er ideologisk motivert vranglære som i vår mening bryter med opplærningsloven.

I slikt undervisningsopplegg misbrukes ofte sjeldne kromosomvariasjoner kalt interkjønn for å legitimere utvidelsen av biologisk kjønn, tiltross for at interkjønn-aktivister i årevis har vært tydelige på at de ikke ønsker å bli brukt som argument for verken kjønnsnøytralitet, tredje kjønnskategorier eller om at menn kan ha mensen. Misbruk av interkjønntilstander kan man også se i utformingen av politiske forslag, som arbeiderpartiets forslag kalt “inkluderende regnbuepolitikk” høsten 2019.

Transaktivisme som forsinker og sabboterer forskning

Det har vært stor motstand mot studier som ønsker å undersøke årsaken til at så mange hunkjønn i tenårene sliter med å kroppsbildet, og oppsøker kroppsmodfisering for å oppnå samsvar mellom identitet og kropp. Mostanden har ført til en forsinkelse i forskning.

Resultatene av studier begynner allikeve å komme nå, og det er forventet at dette vil føre til en bedre belysning av fenomenet de neste 5-10 årene.  

De fremste ekspertene i Norge har varslet om at kunnskapsgrunnlaget for å behandle mennesker med kjønnsidentitetsproblematikk ikke er godt nok, og at gruppen som oppsøker behandling har endret seg radikalt i løpet av det siste tiåret. Ikke bare har denne gruppen endret sammensetning basert på kjønn og basert på alder, men det de ofte legger til grunn for ønske om medisinske inngrep er en oppfattelse av kjønn som rett og slett ikke har rot i virkeligheten. Det er dessuten en svært stor forskjell på hva det er rikshospitalet faktisk behandler, og det mange tenåringer oppsøker behandlingen for.

Tradisjonelt har “kjønnsbekreftende” behandling vært utformet for å lindre et ubehag eller en lidelse – dysfori – slik som alle andre medisinske inngrep. Det å utføre et inngrep er alltid å påføre en kropp skade – det etiske regnestykket som legitimerer medisinske inngrep baserer seg på at man kun utfører inngrep der det å ikke utføre et inngrep vil føre til større kroppslig skade. Dette har også vært tilfellet med behandling av kjønnsdysfori/inkongruens, men denne begrunnelsen er nå endret. Det vil si, før var inngrepene legitimert med at inngrepene skulle lindre en lidelse. Men diagnosen kjønnsinkongruens har blitt reklassifisert, slik at det å oppleve manglende samsvar mellom identitet og kropp ikke lenger er ansett som en lidelse, men som en normalvariasjon av kjønnsmangfoldet.

Inngrepene legitimeres dermed ikke med en rett til frihet fra unødvendig lidelse, men til en ny ide om en rett til å oppleve samsvar mellom identitet og kropp. Rikshospitalet har derimot holdt fast ved at det som legitimerer inngrepene ved deres behandlingssenter er at inngrepene skal lindre opplevelsen av dysfori – altså av en lidelse – ikke at inngrepene skal imøtekomme en forstilt rett til at kroppens ytre skal være i samsvar med et indre selvbilde. Siden kjønn har blitt løsrevet fra å bli forstått som en objektiv egenskap, og idag ofte fremstilles som en rent ideologisk og spirituell opplevelse, er det ingen begrensingner for hva man kan legge i sin opplevelse av kjønn. 

 Mindreårige skal ha rett til å være så utforskende og usikre som de bare kan – uten at dette skal føre til permanente irreversible konsekvenser. Når det å oppnå samsvar mellom en subjektiv opplevelse og kropp fremstilles som en menneskerett, og hvor aktivister lykkes i å “unngå pressedekning”, “demedikalisere kampanjen”, “adresse ungdommen” og “gi et beskyttende slør” til retningslinjer som har fysiske konsekvenser barn og unge, mener vi at dette uunngåelig legger opp til en medisinsk skandale.

Når dette i tillegg uproporsjonalt rammer unge jenter, og når en biologisk og objektiv definisjon av kjønn er grunnleggende for kvinners og jenters rettigheter, er den kjønnspolitikken og aktivismen som utføres under påskudd om å bedre transpersoners retts- og helsevern i realiteten diskriminerende mot kvinner og jenter på mange måter.

Det er kynisk svindel å lyve til sårbare mennesker om hva som er fysisk mulig. Retningslinjer og lovverk må være basert i objektiv virkelighet, ikke i ideologisk motivert vranglære.

Skriv under på erklæringen om kvinner kjønnsbaserte menneskerettigheter

Artikkel 9

Barn har rett til beskyttelse mot unødvendige medisinske inngrep, og til en skolegang som inneholder riktig informasjon om kjønn, biologi og reproduksjon.

Read More

Høringsinnspill NOU 20 – Ny Barnelov

Om Women’s Human Rights Campaign Norge

WHRC Norge er den norske avdelingen av Women’s Human Rights Campaign.

WHRC er en internasjonal interesseorganisasjon som er etablert i reaksjon på aktivisme og lovendringsforslag som svekker, sletter eller bryter med kvinners kjønnsbaserte rettigheter, og som svekker eller bryter med barns rettigheter.

Kvinner og jenter tilhører kjønnsklassen hunkjønn. Kvinners rettigheter og diskrimineringsvern er utformet for å motvirke diskriminering og vold mot kvinner i kraft av at kvinner og jenter er hunkjønn. 

Lovendringsforslag som erstatter en biologisk oppfattelse av kjønn med en performativ oppfattelse av kjønn, sletter i praksis kvinners rettigheter. 

Vi vil gi innspill med utgangspunkt i kvinners kjønnsbaserte rettigheter, ikke minst fordi barns rettigheter går hånd i hånd med disse.

Kjønnsnøytralitet i barneloven 

Forslag og krav om kjønnsnøytralitet i høyst kjønnsspesifikke sammenhenger er en uunngåelig konsekvens av at definisjonen av kjønn endres. Krav om at definisjonen av kjønn endres, og følgelig at kjønnsspesifikke lover enten gjøres kjønnsnøytrale, meningsløse eller slettes fullstendig, er et internasjonalt fenomen som kvinner over hele verden protesterer mot.

For eksempel reflekterer et lovforslag for å forhindre diskriminering mot kvinnelige ministre i UK også det norske barnelovutvalgets “primære standpunkt” om at loven burde være kjønnsnøytral. Resultatet i UK var et lovforslag som til tross for å omhandle kvinner, fødsel, barsel og morskap, ikke nevnte ordene “kvinne” eller “mor” en eneste gang. Vi vil spesielt vise til Baronesse Nicholson sin appell til house of lords i forbindelse MOMA-forslaget våren 2021. Etter å henvise til sine tiår med erfaringer med arbeid for barns rettigheter sier hun: 

Jeg vet veldig godt at det barnet som utsettes for kidnapping, utnyttelse, mishandling, slaveri eller handel, er det barnet man har klart å løsrive fra sin mor. Og med dette lovforslaget begynner denne løsrivelsen allerede før unnfangelsen.” 

Siden hun forsvarer de samme ordene i det britiske lovforslaget fra å slettes, som det norske barnelovutvalget har som “primært standpunkt” burde slettes i norsk barnelov; “mor” og “kvinne”; mener vi hennes appell til det britiske parlamentet også er relevant til et norsk barnelovutvalg.

Jeg vet veldig godt at det barnet som utsettes for kidnapping, utnyttelse, mishandling, slaveri eller handel, er det barnet man har klart å løsrive fra sin mor. Og med dette lovforslaget begynner denne løsrivelsen allerede før unnfangelsen.

Baroness Nicholson

Utvalget skriver:
Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral slik at benevnelsene «mor», «far» og «medmor» ikke benyttes i loven. I tillegg til ønsket om å inkludere alle former for familier er det viktig for utvalget å gå lenger i likestilling mellom heterofile og homofile par som kan bli foreldre etter loven. Av kapasitetshensyn har utvalget likevel ikke gjennomført den kjønnsnøytrale terminologien fullstendig i lovutkastet, men utvalget har forsøkt å bruke fellesbetegnelser som erstatning for ordene «mor», «far» og «medmor» der det er mulig.

I bestemmelsen om morskap vises det til «den» som føder barnet, og ikke «kvinnen», og slik inkluderes også juridiske menn som føder barn.

For etablering av farskap foreslår utvalget i all hovedsak å videreføre gjeldende rett.

Morskap og fødsel er kjønnsspesifikke egenskaper som kun omhandler kvinner. Det er diskriminering mot kvinner å erstatte begrepet “mor” med kroppsfunksjoner (fødende), og det er diskriminering mot kvinner å erstatte ordet “kvinne” med ordet “den”.

Det er uklart hvordan det å erstatte begrepet mor og morskap med “fødeforelder” og “foreldreskap” skal være til barns beste, spesielt i lys av den grundige og opplysende utredningen utvalget har gjort av barnelovens historie i Norge, som nettopp demonstrerer den uløselige sammenhengen mellom kvinners og barns rettigheter. 

Selv om man kan ha sympati for at noen hunkjønn ikke føler samsvar mellom deres indre opplevelse av å (ikke) være hunkjønn, og ytre forventninger eller tolkninger av hva hunkjønn betyr, vil det å fjerne kjønnede begreper fra høyst kjønnede sammenhenger som fødsel, være dypt diskriminerende mot alle kvinner. 

For the purposes of the present Convention, the term "discrimination against women" shall mean any distinction, exclusion or restriction made on the basis of sex which has the effect or purpose of impairing or nullifying the recognition, enjoyment or exercise by women, irrespective of their marital status, on a basis of equality of men and women, of human rights and fundamental freedoms in the political, economic, social, cultural, civil or any other field.

FNs Konvensjon for eliminering av alle former for vold og diskriminering mot kvinner

"Aside from civil rights issues, the Convention also devotes major attention to a most vital concern of women, namely their reproductive rights. The preamble sets the tone by stating that "the role of women in procreation should not be a basis for discrimination". The link between discrimination and women's reproductive role is a matter of recurrent concern in the Convention. For example, it advocates, in article 5, ''a proper understanding of maternity as a social function", demanding fully shared responsibility for child-rearing by both sexes."

FNs Konvensjon for eliminering av alle former for vold og diskriminering mot kvinner

Vår kommentar

Barneloven må være i tråd med FNs kvinnekonvensjon og referere til begrepet “mor” om den som har født barnet. 

Kvinners rettigheter er kjønnsbaserte, og det bryter med kvinners rettigheter å usynliggjøre det faktum at kun kvinner er mødre i barneloven.

At kvinners diskrimineringsvern og at arbeid for kvinners likestilling skal være basert på en biologisk oppfattelse av kjønn, er definert i den første artikkelen av FNs konvensjon for eliminering av alle former for diskriminering mot kvinner.

I konvensjonens innledning utdypes sammenhengen mellom kvinners rettigheter og reproduktive rettigheter:

“Aside from civil rights issues, the Convention also devotes major attention to a most vital concern of women, namely their reproductive rights. The preamble sets the tone by stating that “the role of women in procreation should not be a basis for discrimination”. The link between discrimination and women’s reproductive role is a matter of recurrent concern in the Convention. For example, it advocates, in article 5, ”a proper understanding of maternity as a social function“, demanding fully shared responsibility for child-rearing by both sexes.”

Artikkel 5 i konvensjonen henviser til morsrollen og til undertegnede staters forpliktelser til å eliminere fordommer og stereotype forventninger til menn og kvinner.

FNs kvinnekommisjon har også kritisert Norge for kjønnsnøytralitet i likestillingsloven, fordi kjønnsnøytralitet har potensialet til å videreføre eksisterende kjønnsdiskriminerende kulturer og praksiser. 

Å slette mor og kvinne fra barneloven med argument om at det vil være mer inkluderende overfor hunkjønn som ikke ønsker å bli oppfattet som hunkjønn, og som krever å bli omtalt som menn, er slik vi ser det diskriminerende mot kvinner per FNs kvinnekonvensjon, spesielt CEDAW artikkel 1 og 5.

Vi mener det er helt essensielt at barneloven forholder seg til kvinners kjønnsbaserte rettigheter, som inkluderer at stater har en forpliktelse til å formidle hvilken funksjon morsrollen utgjør i samfunnet.

Kvinne, mann, mor og far og deres biologiske roller ved unnfangelse, graviditet og fødsel er kjønnsspesifikke og reelle og trenger kjønnsspesifikke og reelle benevnelser. Et forsøk på å viske ut disse unike og kjønnsspesifikke rollene vil ikke endre den biologiske virkeligheten. 

 Utvalget har vurdert bruk av begrepet «fødeforelderen». Begrepet har i likhet med «menstruator» fått mye oppmerksomhet etter en tweet av JK Rowling sommeren 2020. Felles for begrepene fødeforelder og menstruator er at de reduserer kvinnen til kroppsfunksjoner og tar oss tilbake til en tid og til samfunn der kvinnen ikke har en annen funksjon enn nettopp å føde barn.
Dette er dehumaniserende. 

Ordene «kvinne» og «mor» rommer alle erfaringer, følelser, karakterer og ekte mennesker; din egen mor, historiske kvinner, kvinner fra litteraturen. En kvinne er et menneske. Gitt lovverkenes normgivende funksjon, mener vi det er helt essensielt at barneloven etterstreber å ivareta begrepene kvinne, mor og morskap.

Kjønnsnøytralitet i barneloven er fremmedgjørende 

Utvalgets primære standpunkt er at barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral… Det er, slik utvalget ser det, i takt med tiden å bygge loven rundt ord og uttrykk som alle kan kjenne seg igjen i…

Ønsket om kjønnsnøytralitet på et felt der kjønn har avgjørende betydning – når nytt liv skapes – har oppstått som konsekvens av at det implementeres rettigheter forbundet med en ny størrelse, kjønnsidentitet. Kjønnsidentitet er først og fremst en subjektiv opplevelse. Kjønn derimot er en biologisk mekanisme for reproduksjon, og er et objektivt faktum.

Kan forståelsen av kjønn som identitet uavhengig av biologi og forståelsen av kjønn som betinget av biologi favnes innenfor en og samme terminologi? Er hensynet til kjønnsnøytralitet og behovet for ord alle kan kjenne seg igjen i forenelige i kjønnsspesifikke sammenhenger som fødsel og morskap? Vi mener nei. 

Gjennomføring av en kjønnsnøytral lov vil virke fremmedgjørende for det store flertallet av mennesker loven er ment å favne. 

Mor som enslig, med mannlig partner eller med kvinnelig partner

Utvalget skriver:

I tillegg til ønsket om å inkludere alle former for familier er det også viktig for utvalget å kunne gå lenger i å likestille heterofile og homofile par som har adgang til å bli foreldre etter barneloven. Dagens lovtekniske løsning skaper unødvendige skiller mellom de to foreldrekapskategoriene «far» og «medmor», og dette er skiller som forplanter seg videre i offentlige skjemaer og dokumenter. Ved å fjerne disse uttrykkene vil loven synliggjøre at foreldreskapskategoriene skal likestilles.

Vi mener det er misvisende å sette heterofile foreldreskap opp mot homofile foreldreskap slik utvalget gjør her. I realiteten er det snakk om fastsettelse av foreldreskap i forhold til moren og hennes partner, der mor enten er enslig, med en mannlig partner eller med en kvinnelig partner. Fastsettelse av foreldreskap for barn av mødre med en kvinnelig partner har ingenting til felles med fastsettelse av foreldreskap for barn av to menn, og det er misvisende å sette disse to foreldretypene i samme kategori under utredningen. Homofile menn kan ikke bli biologiske foreldre med mindre de utnytter en kvinne via surrogati, noe som i Norge er forbudt. Vi mener utvalget bør reflektere dette tydeligere.

Ellers støtter vi nyvinningen om at foreldreskap ved assistert befruktning kan etableres ved at medmor eller far samtykker til befruktningen, gitt at barnets biologiske opphav er tilgjengelig for barnet når det blir 18. 

Assistert befruktning og harmonisering med bioteknologiloven 

Bioteknologiloven gjennomgikk en drastisk endring det siste året, hvor det ble åpnet for eggdonasjon. Vi ser at barnelovutvalget ikke har hatt kapasitet til å gjennomgå konsekvensene av denne lovendringen i forslag for ny barnelov, men prinsipielt ønsker å harmonisere barneloven i samsvar med de nye endringene. 

WHRC Norge vil derfor gjenta deler av vårt høringsinnspill i forbindelse med endringer i bioteknologiloven, da disse endringene også bar preg av den samme kjønnsnøytraliteten utvalget har hatt ambisjoner om å innføre i barneloven.

Det er viktig at lovendringer bevarer ordet og betydningen”kvinne” for fremtidige generasjoner, siden utviklingen innen bioteknologi og assistert befruktning går fort, både innen forskning og i forbindelse med markedskreftene som fører til utnyttelsen av kvinner for surrogati. 

For å forhindre at kommende generasjoner av jenter får et svekket rettsvern i forbindelse med bioteknologisk utvikling, mener vi utvalget allerede nå, i disse relativt tidlige fasene, har et viktig ansvar for å reflektere og tydeliggjøre at “eggdonor” ikke er en kjønnsløs leverandør av tilfeldig biologisk materiale, men at det er snakk om kvinner.

Det bør presiseres at assistert befruktning i praksis kun er tilgjengelig for kvinner og evt til kvinnens partner, ikke til menn. 

Dette bør presiseres for å tydeliggjøre at assistert befruktning ikke kan brukes av enslige menn eller menn i likekjønnede partnerskap, og for å tydeliggjøre at staten ikke støtter utnyttelse av kvinner gjennom surrogati.

Vi savner et eksplisitt samsvar med FNs kvinnekonvensjon og generelle anbefalinger, hvor undertegnede stater har forpliktet seg til å treffe alle egnede tiltak for å forhindre kjønnsbasert diskriminering, og å ivareta kvinners integritet, ikke minst i forbindelse med reproduksjon.

Å omtale kvinner som kjønnsløse donorer, og å erstatte ordet “kvinne” med “den”, er dehumaniserende, og er en form for diskriminering mot kvinner. Kjønnsnøytralitet i bioteknologiloven kan medføre systematisk usynliggjort utnyttelse av kvinner og jenter. 

Vi ber barnelovutvalget ivareta kvinners, jenters og mors kjønnsbaserte rettigheter ved å forhindre slik usynliggjøring, da utvalgets egen utredning også viser hvor nært knyttet disse rettighetene er for barns beste og barns rettigheter.

Skriv under på erklæringen

Stå opp for kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter

Kvinner har kjønnsbaserte menneskerettigheter

Det er diskriminering mot kvinner å ignorere disse rettighetene.

Skriv under på erklæringen

    Støtt WHRC Norge

    Er det lurt at kjønnsidentitet legges til grunn i ALLE situasjoner?

    Loven om endring av juridisk kjønn innebærer at det er umulig å skille mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet i ALLE juridiske eller administrative sammenhenger der kjønn er relevant. 

    Nedslagsfeltet for at variabelen “kjønn” i Norge i dag ikke lenger referer til biologisk kjønn er stort. Vi ser det får utslag i en rekke vidt forskjellige sammenhenger, fra helse til undervisning til idrett til midlertidige likestillingstiltak som kjønnskvotering.

    I bunnen av konflikten er det derimot alltid det samme: variabelen kjønn har endret betydning, og betyr i dag i alle formelle og administrative sammenhenger ikke biologisk kjønn, men kjønnsidentitet. (Rent teknisk referer faktisk ikke variabelen til verken biologisk kjønn eller kjønnsidentitet, for det er ikke mulig å bekrefte noen av disse ut i fra dataen som brukes. Men den kulturelle holdningen, lovene og retningslinjene er klare – det er kjønnsidentitet som er den avgjørende faktoren, ikke biologisk kjønn.)

    Loven om endring av juridisk kjønn ble som kjent innført uten konsekvensutredning for konflikter med kjønnsbaserte rettigheter, og er begrunnet med referanse til et dokument – yogyakarta-prinsippene – som også ble skrevet helt uten tanke på hvilke konsekvenser dette kunne få for kvinner og jenter. 

    En av forfatterene av yogyakarta-prinsippene, menneskerettighetsadvokat og professor Robert Wintemunte, har siden bekreftet at disse prinsippene ble skrevet uten hensyn til kvinners eksisterende rettigheter, og at han selv har endret standpunkt på formuleringen av de avsnittene som har ført til mest problemer, etter at han begynte å høre på kvinner. 

    I et intervju med Julie Bindel og Melanie Newman, sier han at formuleringen i artikkel 3 av yogyakarta-prinsippene, som er den samme formuleringen som vi ser skaper konflikter i Norge etter selvidentigisering av juridisk kjønn, burde vært anderledes for å ivareta kvinners og jenters rettigheter. I tillegg til å kreve at kirurgi ikke bør være et krav for å kunne legge kjønnsidentitet i stedet for biologisk kjønn til grunn i folkeregistrert opplysninger og identifikasjonspapirer, konstanterer artikkel 3 at kjønnsidentitet må legges til grunn i ALLE sammenhenger der kjønn er en variabel eller faktor.

    Men som Wintemunte og andre har påpekt, på disse tidlige tidspunktene var det ingen som kunne forestille seg at dette i praksis ville åpne for at biologiske menn som valgte å ikke gjennomføre kjønnsbekreftende behandling faktisk kunne kreve å delta i kvinneidrett, ta kvinners stipender og plasser i styrer, bli registrert som kvinner i draps- og voldtektsstatistikk, eller kreve tilgang til kvinnedusjer for så å ta kvinner til sak for diskriminering om de protesterer.

    Det virker som om mange kvinneforeninger, prosjektledere for likestillingstiltak og feminister heller ikke kan forestille seg hva det å legge kjønnsidentitet til grunn i ALLE sammenhenger betyr i praksis. I Norge får vi et innblikk i dette av å lese barnelov-utvalgets “primære standpunkt” om at alle referanser til kjønnspesifikke aspekter av foreldreskap bør gjøres kjønnsnøytralt. Standpunktet innebærer altså i praksis at de mest kjønnsspesifikke, biologiske fenomenene som finnes – de som omhandler reproduksjon- skal fjernes for at kjønnsidentitet skal kunne legges til grunn I ALLE sammenhenger. 

    Er kvinneorganisasjonene forberedt på denne omstillingen? Det er sannsynlig at svaret vil være nei, siden det aldri ble foretatt noen konsekvensutredning, og siden kvinners eksisterende kjønnsbaserte rettigheter aldri har blitt gitt en tanke så langt i prosessen. 

    Før eller senere blir kvinneorganisasjoner og prosjektledere for likestillingstiltak nødt til å ta et standpunkt på om hva de legger til grunn når de snakker om kvinner og variabelen kjønn. Da vil de også bli nødt til å svare på spørsmål som dette:

    Hva har egentlig abort med kvinner å gjøre? Hva har egentlig det de ofte kaller “kvinnehelse”, som endiometriose, eller forskning på effekter av koronavaksiner, med kvinner å gjøre? Hva har kjønnsbasert vold og utnyttelse som voldtekt og kjønnslemlestelse egentlig med kvinner å gjøre?

    Om de legger en biologisk oppfattelse av kjønn til grunn i disse sammenhengene utfører de, i følge aktivister og politikere, en cishetetonormativ form for diskriminering som skal elimineres. Samtidig har mange kjempet hardt for å få synliggjøringen av kvinners situasjon på dagsordenen, hvor det beste fall ikke ville gi noen mening legge kjønnsidentitet til grunn i stedet for biologisk kjønn, men hvor det i verste fall vil føre til både ytterligere usynliggjøring og ytterligere neglisjering av kvinner og jenter

    I mange tilfeller fører kjønnsidentitetspolitikk og kravet om at biologisk kjønn skal legges til grunn I ALLE situasjoner til direkte motstridende resultater. Et eksempel på dette er i kriminalomsorgen, som mellom 2017-2020 iverksatte tiltak for å sikre at kvinner i Norge har likeverdige soningsforhold som menn – og at kvinner og menn som er i varetekt eller under soning holdes adskilt fra hverandre. 

    WHRC Norge stiller dem derfor disse dumme spørsmålene – hvorfor det? Hvorfor må menn og kvinner holdes adskilt i fengsel? Bunner denne grunnen ut i en biologisk oppfattelse av kjønn, eller i en psykologisk, indre opplevelse av kjønn? Er denne grunnen i såfall kompatibel med kjønnsidentitetspolitikken som samtidig føres av kriminalomsorgen, hvor innsattes kjønnsidentitet skal legges til grunn i – ja nettopp – ALLE sammenhenger? 

    Ikke bare har kriminalomsorgen i dag disse to parallelle og motstridende retningslinjene, men de har også utvidet hva som gjelder som gyldige erklæringer av kjønnsidentitet. For mens mange fremdeles ikke er klar over at man kan endre juridisk kjønn av en hvilken som helst eller ingen grunn – og med dette får nytt personnummer som definerer det kjønnet som skal legges til grunn i ALLE situasjoner – har kriminalomsorgen gått et steg videre og operer under en retningslinje hvor det ikke en gang er nødvendig å bytte juridisk kjønn for at kjønnsidentitet skal legges til grunn i ALLE situasjoner.

    De vi har vært i kontakt med i forbindelse med  loven om endring av juridisk kjønn, har ofte aldri fått med seg at hankjønn kan få nytt personnummer og bli registrert som kvinner i ALLE situasjoner. Flere har så lite innsikt på temaet at de tror begrepet ” transkvinne” betyr “kvinne som identifiserer seg som mann”. 

    Nedslagsfeltet av å endre på en så viktig variabel som kjønn er stort. WHRC Norge og andre har derfor vært i korrespondanse med vidt forskjellige instanser: med politihøgskolen, som har ansvaret for den årlige rapporten “voldtektssituasjonen i norge”, med folkehelseinstituttet i forbindelse med retningslinjer for innsamling av blod og plasma, med kriminalomsorgen og LDO – med intensjon om å avdekke uforsvarlig neglisjering av kjønnsbaserte variabler og rettigheter, og med håp om å vekke bevissthet om konsekvensene av loven om endring av juridisk kjønn.

    Vi har også korrespondent med kvinneforeninger og organisasjoner. Det de ofte har til felles har de også til felles med Robert Wintemunte – de har aldri forestilt seg hvordan rettigheter forbundet med kjønnsidentitet kan ha konsekvenser for kvinner.

    Er det fordi de også glemmer å ta kvinner med i beregningen? Da kan de kanskje også kan endre oppfattelse slik som Wintemunte har gjort, ved å høre på det kvinner har å si om saken.

    WHRC Norge jobber for å fremme erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter, som er skrevet for å minne om at kvinners rettigheter er utformet for å motvirke diskriminering mot kvinner i kraft av at kjønn er en biologisk egenskap. Vi ber om at individer og organisasjonen skriver under på erklæringen for å bekrefte at de støtter kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. For det å legge kjønnsidentitet til grunn i ALLE situasjoner fører til diskriminering mot kvinner. 

    Skriv under på erklæringen her!

      Open letter: Stop the harassment of women in academia

      University of Melbourne must oppose all forms of targeted harassment against staff members engaged in the protection of women's sex-based rights!

      To: Prof Duncan Maskell (Vice Chancellor) and Prof Russell Goulborne (Dean of Arts)  

      We are writing in response to the witchhunt of Associate Professor Holly Lawford-Smith by some staff members and students. The scale of this campaign against an academic is unprecedented and a matter of international concern. We urge the University of Melbourne and the Faculty of Arts to make clear their opposition to all forms of targeted harassment against staff members who are engaged in the protection of women’s sex-based rights.  

      Women’s Human Rights Campaign is an international women’s organisation that has emerged in reaction to increasing efforts to remove women’s sex-based rights through the inclusion of men with female ‘gender identities’ in the category of women. Our Declaration on Women’s Sex-Based rights has been signed by more than 15,000 individuals and 313 organisations from 127 countries. It has been translated to in18 languages and our organisation is present in more than 30 countries. 

      The Women’s Human Rights Campaign works to ensure that women’s sex-based rights and the rights of the child are considered when new legislation is introduced, in particular in relation to legislation that replaces sex-based rights with rights pertaining to ‘gender identity. The WHRC is part of a resurgent international women’s liberation movement which has been spurred into action on this issue. 

      Women and organisations that speak in defence of women’s sex-based rights have been subject to high levels of threats, including threats of death and of rape, intimidation and harassment in many countries and situations. On 19 February an effigy of the Deputy Prime Minister of Spain, Carmen Calvo, was hung from a tree in Spain in response to her criticism of gender identity legislation.

      Freedom of expression is one of the most fundamental of human rights. When it is suppressed, women are excluded from the democratic process.  Dr Lawford-Smith needs full support to ensure that her workplace is safe from bullying and to support her speech rights.  

      Dr Lawford-Smith initiated a powerful project that invites women to join together to share their stories about experiences in which their rights to safety and dignity were violated. The aim of this project was to provide women and girls with a safe arena to speak about sensitive issues, and to illuminate female experiences that are otherwise ignored or suppressed. In response, many University of Melbourne staff members, who do not recognize the legitimacy of women’s concern about conflicts between sex-based rights and ‘gender-identity’ rights, signed a statement saying that her freedom of expression should be curtailed.  

      The academy is a most important place to support women’s freedom of expression. We urge you to show your strong support for women’s right to participate in public discourse without harassment. 

      Christina Ellingsen
      Jo Brew
      Sheila Jeffreys

      on behalf of the Women’s Human Rights Campaign.  

      Klage på applikasjon som brennmerker kvinner i sosiale medier overlevert til Datatilsynet

      PRESSEMELDING

      Women’s Human Rights  Campaign (WHRC) har klaget applikasjonen Shinigami Eyes inn til Datatilsynet for brudd på personvernloven.

      Women’s Human Roghts Campaign (WHRC) har klaget inn en nettapplikasjon som heter «Shinigami Eyes» til Datatilsynet. Applikasjonen brukes til å stemple og merke personer som man mener er i besittelse av feil meninger, i sosiale medier.

      -Både jeg og flere andre av våre medlemmer har blitt utsatt for merking i denne applikasjonen, en applikasjon vi mener er ment å skulle henge ut folk slik at de ikke tør å delta i den offentlige debatten. En slags digital brennmerking, om man vil, sier lederen i WHRC, Christina Eline Ellingsen.

      Navnet Shinigami Eyes er japansk, og kommer fra en japansk tegneserie som heter «Death Notes». Personer med såkalte Shinigami eyes har øyne som gjør at de kan se en persons navn og hvor lenge de har igjen å leve. Evnen skal gjøre det enklere å skrive personens Death Notes, som er en overnaturlig notatbok.

      Applikasjonen, som kan integreres med nettleserne Chrome og Firefox, og fungerer på sosiale medier som Facebook, Twitter, Reddit, Tumblr, Medium, YouTube, Wikipedia-artikler, resultater fra søkemotorer og alle nettsteder som bruker Disqus. 

      Bruker kan gå inn og merke personer som de mener er transfobe/Terfs (Trans- exclusionary radical feminist) med rødt, slik at andre som bruker programmet kan se hvem som er «venn» og hvem som er «fiende». Transpersoner og allierte merkes med grønn farge, og signaliserer til utenforstående at personen har de «riktige» holdningene i transdebatten. Eller som applikasjonen selv skriver: «A browser addon that highlights transphobic and trans-friendly social network pages and users with different colors.”

      Applikasjonen kan også brukes til å merke personer som man mener  er høyreradikale eller kristenkonservative, selv om den primært er laget for å merke personer som de mener er transfobe.

      WHRC ser flere problemer med dette. Transdebatten har blitt veldig polarisert og aggressiv, og flere kvinner som har tatt til orde for kvinners kjønnsbaserte rettigheter har blitt møtt med drapstrusler i sosiale medier. 

      – Vi mener at denne merkingen har til hensikt å skremme kvinner fra å delta i debatten, siden det stort sett er kvinner som merkes. Det er med andre ord den eneste hensikten vi ser med denne applikasjonen: Personer med feil meninger og feil holdninger skal brennmerkes i sosiale medier slik at de skremmes til taushet, sier Ellingsen.

      WHRC mener at det er et problem at personer merkes av en mobb som har tatt på seg rollen som anklager, dommer og bøddel, uten at den eller de det gjelder får komme til motmæle. 

      – Vi frykter at denne applikasjonen kan bli brukt av arbeidsgivere i for eksempel ansettelsessaker og personalsaker, og dette vil i særdeleshet ramme kvinner siden det hovedsakelig er kvinner som merkes. 

      Christina Ellingsen mener også at det er et problem at applikasjonen går etter personer som de mener har et feil livssyn eller en feil politisk oppfatning. – Opplysninger om en persons livssyn eller politiske oppfatning er sensitive personopplysninger som man skal ha et særskilt behov for å samle inn og systematisere. Kravene til å offentligjøre slik informasjon er enda større. Vi mener at denne applikasjonen bryter alle krav som er satt til innsamling, systematiskering og publisering av sensitive personopplysninger.

      Vi mener også at det er problematisk at transpersoner merkes med grønt. Hva med alle de som ikke har informert venner, familie, arbeidsgiver eller omgangskrets om at de er trans? Seksuell legning er en sensitiv personopplysning som faller inn under samme kategori som politisk oppfatning og religiøst livssyn. Vi mener at denne merkingen også er problematisk, da den i likhet med de andre kategoriene bryter med personvernet.

      – Jeg ønsker at Datatilsynet tar denne saken til behandling da mange allerede er rammet av merkingen. Bruddene på personvernet i denne applikasjonen er såpass grove at vi i WHRC mener den er klart ulovlig.

      Oslo, 26.februar 2021

      Kontaktperson: 

      Leder av WHRC Norge
      Christina Ellingsen 
      christina@whrc.no 

       

      Informert Samtykke

      Det er fysisk umulig å bytte kjønn. Det er like umulig å bytte kjønn som det er å bytte art. Allikevel blir sårbare mennesker, barn og unge fortalt at det er mulig å bytte kjønn.

      Rett til rettferdige vilkår i idrett

      Kvinner og jenter har rett til å trygge og rettferdige vilkår for deltakelse i sport.

      Statistikk og FNs Bærekraftsmål

      Et av de viktigste verktøyene vi har for å motvirke risiko, diskriminering og utnyttelse av kvinner, er statistikk over kvinner og jenters livssituasjon.

      Antallet kvinner anmeldt for voldtekt mer enn tre-doblet i året etter selvidentifisering av kjønn

      Antallet kvinner anmeldt for voldtekt steg fra en stabil 12 pr år, til 41 i året etter introduksjonen av selvidentifisering i Norge, følge rapporten “Voldtekstsituasjonen i Norge 2017″.

      Dette er mer enn en tredobling sammenlignet med året før. 
      Rapporten kan forklare noe av økningen med en endring i voldtektsbestemmelsen året før – men vier ikke ett ord til at hele kategorien “kjønn” ble endret samme år.

      Leder av WHRC Norge, Christina Ellingsen, kontaktet politihøyskolen og fikk snakke med en seniorstatistiker med ansvar for statistisk forskning på kriminalitet ved høyskolen.

      Spørsmålene som ble stilt var:

      Hvilke tiltak har blitt innført for å sørge for at statistikk på kriminalitet – spesielt voldtektsstatistikk – fortsatt er i samsvar med FNs Kvinnekonvensjon etter introduksjonen av selvidentifisering av kjønn i Norge?  

      Er det mulig for statistikere å differensiere mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet fra dataen de får fra folkeregistrerte opplysninger?

      Er det mulig for statistikere å sjekke om et personnummer har blitt endret?

      Er det teknisk mulig å bekrefte eller avkrefte biologisk kjønn utifra den dataen de har tilgjengelig fra folkeregisteret?

      Svaret var at det ikke er teknisk mulig å oppdrive slik informasjon fra folkeregistrerte opplysninger, og at det heller aldri har vært snakk om noen tiltak for å sørge for at Norsk kriminalstatistikk er i samsvar med FNs Kvinnekonvensjon. Faktisk var ikke seniorstatistikeren klar over at vi hadde selvidentifisering i Norge, for dette hadde hun ikke blitt informert om verken i profesjonell eller privat sammenheng. 

      Allerede her ser vi hvordan loven om juridisk kjønn er i konflikt med kvinners rettigheter og Norges forpliktelser til FNs Kvinnekonvensjon. Endringen på definisjonen av kjønn i Norge skulle vært utredet i forhold til hvilke konsekvenser dette ville få for kvinner. Det skulle også vært foretatt en konfliktutredning i forhold til kvinners eksisterende menneskerettigheter, og dette ble heller ikke gjort. 

       
      Å bytte juridisk kjønn er i praksis å bytte personnummer. Det lagres ikke informasjon om at en person har byttet personnummer. Visse type kjønnede forpliktelser videreføres, som foreldreskap og trygdeplikter, men det er ingenting som loggfører AT en person har byttet kjønn – og selvfølgelig ikke hvilket kjønn personen faktisk er (for dette var jo hele hensikten med loven om juridisk kjønn)
       

      Det er lett å tenke at økningen i antallet kvinner anmeldt for voldtekt betyr at vokdtektsmenn blir registrert som kvinner – det gjør de selvfølgelig – men det er allikevel ikke dette som er mest alvorlig.

      For om det ikke er teknisk mulig å verken bekrefte eller avkrefte menneskers biologiske kjønn gjennom folkeregistrerte opplysninger i Norge, er det heller ikke *kjønn* som telles i statistikk – og dermed telles heller ikke kvinner.  Det har da blitt slik at kvinner i Norge bokstavelig talt ikke teller i samfunnet.
       
      Variabelen “kjønn” i folkeregistrerte opplysninger referer i dag verken til kjønn eller kjønnsidentitet, men til et slags schrodinger-kjønn som er verken eller og begge deler på én gang. Hvis man ikke kan differensiere mellom kjønn og kjønnsidentitet i folkeregistrerte opplysninger, teller verken kvinner, menn eller kjønnsidentiteter – variabelen kjønn henger bare i løse lufta.
       

      I mange tilfeller, om ikke de fleste, vil biasen som tilføres være liten – det er tross alt statistisk sett svært få mennesker som i det hele tatt vet hva kjønnsidentitet egentlig er, enda ferre som tror de har en og enda ferre en dette igjen som endrer personnummer for å få et som samsvarer med kjønnsidentitet. Biasen vil ikke kunne merkes i mange sammenhenger. 

      Men i marginale, kjønnsbaserte fenomener, som kvinner anmeldt for voldtekt, vil slik bias kunne få betydelige utslag.

      I Norge kan alle bytte personnummer for en hvilken som helst eller ingen grunn, uten en eneste legeerklæring eller motivasjonsforklaring. Denne lovendringen ble som nevnt gjennomført uten konsekvensutredning.

      Nedslagsfeltet når man endrer på en sentral del av hvordan “menneske” defineres juridisk er stort. WHRC Norge fokuserer på hvordan dette rammer kvinner og jenter, spesielt i forbindelse med Norges forpliktelser til FNs Kvinnekonvensjon og andre rammeverk utformet for å motvirke diskriminering mot hunkjønn.

      Pr i dag er Norge ikke teknisk i stand til å møte sine forpliktelser til FNs Kvinnekonvensjon, eller til FNs bærekraftsmål, hvor biologisk kjønn er den grunnleggende indikatoren som definerer arbeid med kvinners og jenters rettigheter og livsvilkår. Norge kan ikke møte disse forpliktelsene fordi Norge ikke er i teknisk stand til å kunne differensiere mellom hunkjønn og hankjønn i folkeregistrerte opplysninger. Det gjør at Norge heller ikke er stand til å kunne møte forpliktelser som å f.eks sikre at kvinner i fengsel ikke må sone med hankjønn, eller at statistikk over voldtekter ikke inkluderer hankjønn i kategorien “kvinne”.

      WHRC ber politikere og staten om å lese og skrive under på erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigehter, og å stanse usynliggjøringen av kvinner og jenter i Norge. 

       –

      Meld deg inn i WHRC Norge !

      Alliert

      For menn og kvinner
      kr 500 i året
      • For menn
      • Nyhetsbrev

      Støttemedlem

      Kun for kvinner!
      kr 300 i året
      • TIlgang til medlemsrom
      • Talerett på møter
      • Nyhetsbrev

      Medlem

      Kun for kvinner!
      kr 150 i året
      • Tilgang til alle medlemsrom
      • Stemmerett på møter
      • Nyhetsbrev

      Kvinner har rett til trygg fødsel der de bor!

      WHRC støtter Bunadsgeriljaen i kampen mot stenging av fødeavdelingen i Kristiansund. WHRC ser med sterk bekymring på fødekvinners stilling i Norge, og stadig rasering og nedprioritering av fødselsomsorgen.