Høringsuttalelse om forbud mot konverteringsterapi
Høringsinnspill om forbud mot konverteringsterapi
Women’s Human Rights Campaign Norge
September 2021
Women’s Human Rights Campaign er en internasjonal grasrotbevegelse av kvinner som har engasjert seg i ivaretagelsen av kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. WHRC Norge er den norske avdelingen av denne bevegelsen. Vi vil minne om at kvinners menneskerettigheter tar utgangspunkt I biologisk kjønn, og vi mener at om man setter likhetstegn mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet, vil dette I praksis slette kvinners rettigheter. I følge FNs kvinnekommisjons generelle anbefaling 28 og 32, inkluderer dessuten kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter lesbiske kvinner.
Dette lovforslaget reflekterer den samme problemstillingen vi reagerer på i så mange sammenhenger; om man ikke kan skille mellom kjønn og kjønnsidentitet, kan heller ikke skille mellom de to biologiske kjønnene. Da kan man heller ikke snakke om seksuelle legninger eller konverteringsterapi på måter som gir mening.
Kjønn er en biologisk mekanisme med reproduksjon, og er like fysisk umulig å endre som det er å endre art. Om vi erstatter biologisk kjønn med kjønnsidentitet i juridiske og administrative sammenhenger, oppstår det en rekke logiske, praktiske og juridiske konflikter. Om man erstatter en biologisk kjønnforståelse med kjønnsidentitet I forbindelse med seksualitet, får vi situasjoner der heteroseksuelle hankjønn kan kreve å bli forstått som lesbiske, og hvor homoseksuelle hunkjønn utsettes for utilbørlig press for å i praksis benekte sin seksualitet. Kjønnsidentitet kan dermed legitimere “heteronormativ konverteringsterapi”, samtidig som det å respektere seksuell legning kan bli forstått som diskriminering basert på “kjønnsidentitet”. Dette skjer fordi kjønnsidentitet er en type subjektiv opplevelse, ikke en type kjønn eller legning.
Det eneste stedet vi kan se at kjønnsidentitet er behandlet I forarbeidene, er I forbindelse med behandling av kjønnsinkongruens. Ellers er begrepet konsekvent referert til I sammenheng med seksuell orientering. Kjønnsidentitet er kategorisk en helt annen klasse av type ting enn seksuell orientering, og at disse er satt I sammenheng er problematisk.
Men det er også problematisk at kjønnsidentitet settes I direkte sammenheng med den medisinske diagnosen kjønnsinkongruens. Homoseksuelle kan nemlig også oppleve kjønnsinkongruens, og det er her vi har sett hvordan behandling av denne diagnosen kan føre til lovforslagets definisjon av konverteringsterapi I paragraf 2;
“behandlingslignende handlinger som
har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering”
Videre I paragraf 3 står det at det er straffbart “dersom mottakeren ikke har samtykket eller det foreligger andre omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig”.
Her har vi erfaringer med at spesielt lesbiske tenåringsjenter har oppsøkt behandling for kjønnsinkongruens, der kjønnsinkongruensen har hatt opphav i både internalisert homofobi og misogyni. Men istedet for at denne årsaken har blitt gjenkjent, har de I stedet mottatt behandling for å “leve ut sin kjønnsidentitet” – det vil si, en kjønnsidentitet som har blitt konstruert nettopp for å kurere en homoseksuell legning.
“Behandlingslignende handlinger” som ignorerer den objektive realiteten av kjønn, og som baserer seg på en teori om et slags medfødt sjelekjønn, kan svært lett usynliggjøre homofobi og kjønnsforakt (internalisert eller eksternt), og I praksis fungere nettopp som “homoterapi”.
Det eksisterer det svært mange “behandlingslignende handlinger” som sprer forestillinger om at det er mulig å være født I feil kropp, ha et slags sjelekjønn eller å bytte biologisk kjønn. Nrk supernytt for barn, for eksempel, informerte barn om at det var mulig å være født I feil kropp om man ikke like å gå med kjole, og påstod at det er mulig å bytte kjønn “ved å ta en sprøyte”.
Dette er Eksempler på feilinformasjon som vi mener kvalifiserer til lovforslagets egne formuleringer om samtykke og andre omstendigheter som fører til utilbørlig press. Det er for det første ikke mulig å gi samtykke om noe man systematisk har blitt gitt feilinformasjon om. Om folk I tillegg forhindres fra å dele viktig informasjon i frykt for å “fornekte noens kjønnsidentitet”, vil forekomsten av feilbehandling bli uunngåelig. Slik feilbehandling kan kvalifisere som nettopp noen av de eldste og mest omfattende formene for “homoterapi”, og individer utsatt for dette må ha tilgang til å stille behandlere ansvarlig og å kreve erstatning – også fra de som leverer “anerkjente behandlingsformer”.
Mens vi stiller oss bak et forbud mot behandlingsformer som medfører utilbørlig press for å endre noe som ikke kan endres, kan vi ikke stille oss bak dette forslaget, fordi medisinsk behandling av kjønnsinkongruens rett og slett åpner for at homoseksuelle med kjønnsinkongruens kan bli utsatt for de mest omfattende formene for konverteringsterapi som eksisterer, samtidig som dette lovforslagets definisjon av konvertetingsterapi ekskluderer nettopp dette. Om lovforslaget hadde forholdt seg til kjønn og seksualitet som de objektive størrelsene de er, hadde det vært mulig å unngå slike logiske floker.
Begrepet “seksuell orientering” bør avgrenset til de tre seksuelle legningene “lesbisk”, “homofil” og “bifil”. Begrepet seksuell orientering ble tatt i bruk for å “utvide” forståelsen av seksualitet, og inkluderer i dag også pedofili. Det har også vært forsøk på å inkludere parafilier og fetisjer under paraplybegrepet “seksuell orientering”. For å unngå at behandlingsformer rettet mot å forhindre pedofil praksis kan bli rammet av et forbud mot konverteringsterapi, burde begrepet avgrenses.