artikkel 1

Høringsuttalelse om forbud mot konverteringsterapi

 

Høringsinnspill om forbud mot konverteringsterapi 

 

Women’s Human Rights Campaign Norge

September 2021

 

Women’s Human Rights Campaign er en internasjonal grasrotbevegelse av kvinner som har engasjert seg i ivaretagelsen av kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. WHRC Norge er den norske avdelingen av denne bevegelsen. Vi vil minne om at kvinners menneskerettigheter tar utgangspunkt I biologisk kjønn, og vi mener at om man setter likhetstegn mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet, vil dette I praksis slette kvinners rettigheter. I følge FNs kvinnekommisjons generelle anbefaling 28 og 32, inkluderer dessuten kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter lesbiske kvinner

 

Dette lovforslaget reflekterer den samme problemstillingen vi reagerer på i så mange sammenhenger; om man ikke kan skille mellom kjønn og kjønnsidentitet, kan heller ikke skille mellom de to biologiske kjønnene. Da kan man heller ikke snakke om seksuelle legninger eller konverteringsterapi på måter som gir mening.

 

Kjønn er en biologisk mekanisme med reproduksjon, og er like fysisk umulig å endre som det er å endre art. Om vi erstatter biologisk kjønn med kjønnsidentitet i juridiske og administrative sammenhenger, oppstår det en rekke logiske, praktiske og juridiske konflikter. Om man erstatter en biologisk kjønnforståelse med kjønnsidentitet I forbindelse med seksualitet, får vi situasjoner der heteroseksuelle hankjønn kan kreve å bli forstått som lesbiske, og hvor homoseksuelle hunkjønn utsettes for utilbørlig press for å i praksis benekte sin seksualitet. Kjønnsidentitet kan dermed legitimere “heteronormativ konverteringsterapi”, samtidig som det å respektere seksuell legning kan bli forstått som diskriminering basert på “kjønnsidentitet”. Dette skjer fordi kjønnsidentitet er en type subjektiv opplevelse, ikke en type kjønn eller legning. 

 

Det eneste stedet vi kan se at kjønnsidentitet er behandlet I forarbeidene, er I forbindelse med behandling av kjønnsinkongruens. Ellers er begrepet konsekvent referert til I sammenheng med seksuell orientering. Kjønnsidentitet er kategorisk en helt annen klasse av type ting enn seksuell orientering, og at disse er satt I sammenheng er problematisk.

 

Men det er også problematisk at kjønnsidentitet settes I direkte sammenheng med den medisinske diagnosen kjønnsinkongruens. Homoseksuelle kan nemlig også oppleve kjønnsinkongruens, og det er her vi har sett hvordan behandling av denne diagnosen kan føre til lovforslagets definisjon av konverteringsterapi I paragraf 2;

 

“behandlingslignende handlinger som 

har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [ev. undertrykke] sin seksuelle orientering”

 

Videre I paragraf 3 står det at det er straffbart “dersom mottakeren ikke har samtykket eller det foreligger andre omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig”.

 

Her har vi erfaringer med at spesielt lesbiske tenåringsjenter har oppsøkt behandling for kjønnsinkongruens, der kjønnsinkongruensen har hatt opphav i både internalisert homofobi og misogyni. Men istedet for at denne årsaken har blitt gjenkjent, har de I stedet mottatt behandling for å “leve ut sin kjønnsidentitet” – det vil si, en kjønnsidentitet som har blitt konstruert nettopp for å kurere en homoseksuell legning.

 

“Behandlingslignende handlinger” som ignorerer den objektive realiteten av kjønn, og som baserer seg på en teori om et slags medfødt sjelekjønn, kan svært lett usynliggjøre homofobi og kjønnsforakt (internalisert eller eksternt), og I praksis fungere nettopp som “homoterapi”.

 

Det eksisterer det svært mange “behandlingslignende handlinger” som sprer forestillinger om at det er mulig å være født I feil kropp, ha et slags sjelekjønn eller å bytte biologisk kjønn. Nrk supernytt for barn, for eksempel, informerte barn om at det var mulig å være født I feil kropp om man ikke like å gå med kjole, og påstod at det er mulig å bytte kjønn “ved å ta en sprøyte”.  

 

Nrk supernytt for barn, for eksempel, informerte barn om at det var mulig å være født I feil kropp om man ikke like å gå med kjole, og påstod at det er mulig å bytte kjønn "ved å ta en sprøyte".  

Dette er Eksempler på feilinformasjon som vi mener kvalifiserer til lovforslagets egne formuleringer om samtykke og andre omstendigheter som fører til utilbørlig press. Det er for det første ikke mulig å gi samtykke om noe man systematisk har blitt gitt feilinformasjon om. Om folk I tillegg forhindres fra å dele viktig informasjon i frykt for å “fornekte noens kjønnsidentitet”, vil forekomsten av feilbehandling bli uunngåelig. Slik feilbehandling kan kvalifisere som nettopp noen av de eldste og mest omfattende formene for “homoterapi”, og individer utsatt for dette må ha tilgang til å stille behandlere ansvarlig og å kreve erstatning – også fra de som leverer “anerkjente behandlingsformer”.

 

Mens vi stiller oss bak et forbud mot behandlingsformer som medfører utilbørlig press for å endre noe som ikke kan endres, kan vi ikke stille oss bak dette forslaget, fordi medisinsk behandling av kjønnsinkongruens rett og slett åpner for at homoseksuelle med kjønnsinkongruens kan bli utsatt for de mest omfattende formene for konverteringsterapi som eksisterer, samtidig som dette lovforslagets definisjon av konvertetingsterapi ekskluderer nettopp dette. Om lovforslaget hadde forholdt seg til kjønn og seksualitet som de objektive størrelsene de er, hadde det vært mulig å unngå slike  logiske floker.

 

Begrepet “seksuell orientering” bør avgrenset til de tre seksuelle legningene “lesbisk”, “homofil” og “bifil”. Begrepet seksuell orientering ble tatt i bruk for å “utvide” forståelsen av seksualitet, og inkluderer i dag også pedofili. Det har også vært forsøk på å inkludere parafilier og fetisjer under paraplybegrepet “seksuell orientering”. For å unngå at behandlingsformer rettet mot å forhindre pedofil praksis kan bli rammet av et forbud mot konverteringsterapi, burde begrepet avgrenses. 

Er det lurt at kjønnsidentitet legges til grunn i ALLE situasjoner?

Loven om endring av juridisk kjønn innebærer at det er umulig å skille mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet i ALLE juridiske eller administrative sammenhenger der kjønn er relevant. 

Nedslagsfeltet for at variabelen “kjønn” i Norge i dag ikke lenger referer til biologisk kjønn er stort. Vi ser det får utslag i en rekke vidt forskjellige sammenhenger, fra helse til undervisning til idrett til midlertidige likestillingstiltak som kjønnskvotering.

I bunnen av konflikten er det derimot alltid det samme: variabelen kjønn har endret betydning, og betyr i dag i alle formelle og administrative sammenhenger ikke biologisk kjønn, men kjønnsidentitet. (Rent teknisk referer faktisk ikke variabelen til verken biologisk kjønn eller kjønnsidentitet, for det er ikke mulig å bekrefte noen av disse ut i fra dataen som brukes. Men den kulturelle holdningen, lovene og retningslinjene er klare – det er kjønnsidentitet som er den avgjørende faktoren, ikke biologisk kjønn.)

Loven om endring av juridisk kjønn ble som kjent innført uten konsekvensutredning for konflikter med kjønnsbaserte rettigheter, og er begrunnet med referanse til et dokument – yogyakarta-prinsippene – som også ble skrevet helt uten tanke på hvilke konsekvenser dette kunne få for kvinner og jenter. 

En av forfatterene av yogyakarta-prinsippene, menneskerettighetsadvokat og professor Robert Wintemunte, har siden bekreftet at disse prinsippene ble skrevet uten hensyn til kvinners eksisterende rettigheter, og at han selv har endret standpunkt på formuleringen av de avsnittene som har ført til mest problemer, etter at han begynte å høre på kvinner. 

I et intervju med Julie Bindel og Melanie Newman, sier han at formuleringen i artikkel 3 av yogyakarta-prinsippene, som er den samme formuleringen som vi ser skaper konflikter i Norge etter selvidentigisering av juridisk kjønn, burde vært anderledes for å ivareta kvinners og jenters rettigheter. I tillegg til å kreve at kirurgi ikke bør være et krav for å kunne legge kjønnsidentitet i stedet for biologisk kjønn til grunn i folkeregistrert opplysninger og identifikasjonspapirer, konstanterer artikkel 3 at kjønnsidentitet må legges til grunn i ALLE sammenhenger der kjønn er en variabel eller faktor.

Men som Wintemunte og andre har påpekt, på disse tidlige tidspunktene var det ingen som kunne forestille seg at dette i praksis ville åpne for at biologiske menn som valgte å ikke gjennomføre kjønnsbekreftende behandling faktisk kunne kreve å delta i kvinneidrett, ta kvinners stipender og plasser i styrer, bli registrert som kvinner i draps- og voldtektsstatistikk, eller kreve tilgang til kvinnedusjer for så å ta kvinner til sak for diskriminering om de protesterer.

Det virker som om mange kvinneforeninger, prosjektledere for likestillingstiltak og feminister heller ikke kan forestille seg hva det å legge kjønnsidentitet til grunn i ALLE sammenhenger betyr i praksis. I Norge får vi et innblikk i dette av å lese barnelov-utvalgets “primære standpunkt” om at alle referanser til kjønnspesifikke aspekter av foreldreskap bør gjøres kjønnsnøytralt. Standpunktet innebærer altså i praksis at de mest kjønnsspesifikke, biologiske fenomenene som finnes – de som omhandler reproduksjon- skal fjernes for at kjønnsidentitet skal kunne legges til grunn I ALLE sammenhenger. 

Er kvinneorganisasjonene forberedt på denne omstillingen? Det er sannsynlig at svaret vil være nei, siden det aldri ble foretatt noen konsekvensutredning, og siden kvinners eksisterende kjønnsbaserte rettigheter aldri har blitt gitt en tanke så langt i prosessen. 

Før eller senere blir kvinneorganisasjoner og prosjektledere for likestillingstiltak nødt til å ta et standpunkt på om hva de legger til grunn når de snakker om kvinner og variabelen kjønn. Da vil de også bli nødt til å svare på spørsmål som dette:

Hva har egentlig abort med kvinner å gjøre? Hva har egentlig det de ofte kaller “kvinnehelse”, som endiometriose, eller forskning på effekter av koronavaksiner, med kvinner å gjøre? Hva har kjønnsbasert vold og utnyttelse som voldtekt og kjønnslemlestelse egentlig med kvinner å gjøre?

Om de legger en biologisk oppfattelse av kjønn til grunn i disse sammenhengene utfører de, i følge aktivister og politikere, en cishetetonormativ form for diskriminering som skal elimineres. Samtidig har mange kjempet hardt for å få synliggjøringen av kvinners situasjon på dagsordenen, hvor det beste fall ikke ville gi noen mening legge kjønnsidentitet til grunn i stedet for biologisk kjønn, men hvor det i verste fall vil føre til både ytterligere usynliggjøring og ytterligere neglisjering av kvinner og jenter

I mange tilfeller fører kjønnsidentitetspolitikk og kravet om at biologisk kjønn skal legges til grunn I ALLE situasjoner til direkte motstridende resultater. Et eksempel på dette er i kriminalomsorgen, som mellom 2017-2020 iverksatte tiltak for å sikre at kvinner i Norge har likeverdige soningsforhold som menn – og at kvinner og menn som er i varetekt eller under soning holdes adskilt fra hverandre. 

WHRC Norge stiller dem derfor disse dumme spørsmålene – hvorfor det? Hvorfor må menn og kvinner holdes adskilt i fengsel? Bunner denne grunnen ut i en biologisk oppfattelse av kjønn, eller i en psykologisk, indre opplevelse av kjønn? Er denne grunnen i såfall kompatibel med kjønnsidentitetspolitikken som samtidig føres av kriminalomsorgen, hvor innsattes kjønnsidentitet skal legges til grunn i – ja nettopp – ALLE sammenhenger? 

Ikke bare har kriminalomsorgen i dag disse to parallelle og motstridende retningslinjene, men de har også utvidet hva som gjelder som gyldige erklæringer av kjønnsidentitet. For mens mange fremdeles ikke er klar over at man kan endre juridisk kjønn av en hvilken som helst eller ingen grunn – og med dette får nytt personnummer som definerer det kjønnet som skal legges til grunn i ALLE situasjoner – har kriminalomsorgen gått et steg videre og operer under en retningslinje hvor det ikke en gang er nødvendig å bytte juridisk kjønn for at kjønnsidentitet skal legges til grunn i ALLE situasjoner.

De vi har vært i kontakt med i forbindelse med  loven om endring av juridisk kjønn, har ofte aldri fått med seg at hankjønn kan få nytt personnummer og bli registrert som kvinner i ALLE situasjoner. Flere har så lite innsikt på temaet at de tror begrepet ” transkvinne” betyr “kvinne som identifiserer seg som mann”. 

Nedslagsfeltet av å endre på en så viktig variabel som kjønn er stort. WHRC Norge og andre har derfor vært i korrespondanse med vidt forskjellige instanser: med politihøgskolen, som har ansvaret for den årlige rapporten “voldtektssituasjonen i norge”, med folkehelseinstituttet i forbindelse med retningslinjer for innsamling av blod og plasma, med kriminalomsorgen og LDO – med intensjon om å avdekke uforsvarlig neglisjering av kjønnsbaserte variabler og rettigheter, og med håp om å vekke bevissthet om konsekvensene av loven om endring av juridisk kjønn.

Vi har også korrespondent med kvinneforeninger og organisasjoner. Det de ofte har til felles har de også til felles med Robert Wintemunte – de har aldri forestilt seg hvordan rettigheter forbundet med kjønnsidentitet kan ha konsekvenser for kvinner.

Er det fordi de også glemmer å ta kvinner med i beregningen? Da kan de kanskje også kan endre oppfattelse slik som Wintemunte har gjort, ved å høre på det kvinner har å si om saken.

WHRC Norge jobber for å fremme erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter, som er skrevet for å minne om at kvinners rettigheter er utformet for å motvirke diskriminering mot kvinner i kraft av at kjønn er en biologisk egenskap. Vi ber om at individer og organisasjonen skriver under på erklæringen for å bekrefte at de støtter kvinners kjønnsbaserte menneskerettigheter. For det å legge kjønnsidentitet til grunn i ALLE situasjoner fører til diskriminering mot kvinner. 

Skriv under på erklæringen her!

    Statistikk og FNs Bærekraftsmål

    Et av de viktigste verktøyene vi har for å motvirke risiko, diskriminering og utnyttelse av kvinner, er statistikk over kvinner og jenters livssituasjon.

    Antallet kvinner anmeldt for voldtekt mer enn tre-doblet i året etter selvidentifisering av kjønn

    Antallet kvinner anmeldt for voldtekt steg fra en stabil 12 pr år, til 41 i året etter introduksjonen av selvidentifisering i Norge, følge rapporten “Voldtekstsituasjonen i Norge 2017″.

    Dette er mer enn en tredobling sammenlignet med året før. 
    Rapporten kan forklare noe av økningen med en endring i voldtektsbestemmelsen året før – men vier ikke ett ord til at hele kategorien “kjønn” ble endret samme år.

    Leder av WHRC Norge, Christina Ellingsen, kontaktet politihøyskolen og fikk snakke med en seniorstatistiker med ansvar for statistisk forskning på kriminalitet ved høyskolen.

    Spørsmålene som ble stilt var:

    Hvilke tiltak har blitt innført for å sørge for at statistikk på kriminalitet – spesielt voldtektsstatistikk – fortsatt er i samsvar med FNs Kvinnekonvensjon etter introduksjonen av selvidentifisering av kjønn i Norge?  

    Er det mulig for statistikere å differensiere mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet fra dataen de får fra folkeregistrerte opplysninger?

    Er det mulig for statistikere å sjekke om et personnummer har blitt endret?

    Er det teknisk mulig å bekrefte eller avkrefte biologisk kjønn utifra den dataen de har tilgjengelig fra folkeregisteret?

    Svaret var at det ikke er teknisk mulig å oppdrive slik informasjon fra folkeregistrerte opplysninger, og at det heller aldri har vært snakk om noen tiltak for å sørge for at Norsk kriminalstatistikk er i samsvar med FNs Kvinnekonvensjon. Faktisk var ikke seniorstatistikeren klar over at vi hadde selvidentifisering i Norge, for dette hadde hun ikke blitt informert om verken i profesjonell eller privat sammenheng. 

    Allerede her ser vi hvordan loven om juridisk kjønn er i konflikt med kvinners rettigheter og Norges forpliktelser til FNs Kvinnekonvensjon. Endringen på definisjonen av kjønn i Norge skulle vært utredet i forhold til hvilke konsekvenser dette ville få for kvinner. Det skulle også vært foretatt en konfliktutredning i forhold til kvinners eksisterende menneskerettigheter, og dette ble heller ikke gjort. 

     
    Å bytte juridisk kjønn er i praksis å bytte personnummer. Det lagres ikke informasjon om at en person har byttet personnummer. Visse type kjønnede forpliktelser videreføres, som foreldreskap og trygdeplikter, men det er ingenting som loggfører AT en person har byttet kjønn – og selvfølgelig ikke hvilket kjønn personen faktisk er (for dette var jo hele hensikten med loven om juridisk kjønn)
     

    Det er lett å tenke at økningen i antallet kvinner anmeldt for voldtekt betyr at vokdtektsmenn blir registrert som kvinner – det gjør de selvfølgelig – men det er allikevel ikke dette som er mest alvorlig.

    For om det ikke er teknisk mulig å verken bekrefte eller avkrefte menneskers biologiske kjønn gjennom folkeregistrerte opplysninger i Norge, er det heller ikke *kjønn* som telles i statistikk – og dermed telles heller ikke kvinner.  Det har da blitt slik at kvinner i Norge bokstavelig talt ikke teller i samfunnet.
     
    Variabelen “kjønn” i folkeregistrerte opplysninger referer i dag verken til kjønn eller kjønnsidentitet, men til et slags schrodinger-kjønn som er verken eller og begge deler på én gang. Hvis man ikke kan differensiere mellom kjønn og kjønnsidentitet i folkeregistrerte opplysninger, teller verken kvinner, menn eller kjønnsidentiteter – variabelen kjønn henger bare i løse lufta.
     

    I mange tilfeller, om ikke de fleste, vil biasen som tilføres være liten – det er tross alt statistisk sett svært få mennesker som i det hele tatt vet hva kjønnsidentitet egentlig er, enda ferre som tror de har en og enda ferre en dette igjen som endrer personnummer for å få et som samsvarer med kjønnsidentitet. Biasen vil ikke kunne merkes i mange sammenhenger. 

    Men i marginale, kjønnsbaserte fenomener, som kvinner anmeldt for voldtekt, vil slik bias kunne få betydelige utslag.

    I Norge kan alle bytte personnummer for en hvilken som helst eller ingen grunn, uten en eneste legeerklæring eller motivasjonsforklaring. Denne lovendringen ble som nevnt gjennomført uten konsekvensutredning.

    Nedslagsfeltet når man endrer på en sentral del av hvordan “menneske” defineres juridisk er stort. WHRC Norge fokuserer på hvordan dette rammer kvinner og jenter, spesielt i forbindelse med Norges forpliktelser til FNs Kvinnekonvensjon og andre rammeverk utformet for å motvirke diskriminering mot hunkjønn.

    Pr i dag er Norge ikke teknisk i stand til å møte sine forpliktelser til FNs Kvinnekonvensjon, eller til FNs bærekraftsmål, hvor biologisk kjønn er den grunnleggende indikatoren som definerer arbeid med kvinners og jenters rettigheter og livsvilkår. Norge kan ikke møte disse forpliktelsene fordi Norge ikke er i teknisk stand til å kunne differensiere mellom hunkjønn og hankjønn i folkeregistrerte opplysninger. Det gjør at Norge heller ikke er stand til å kunne møte forpliktelser som å f.eks sikre at kvinner i fengsel ikke må sone med hankjønn, eller at statistikk over voldtekter ikke inkluderer hankjønn i kategorien “kvinne”.

    WHRC ber politikere og staten om å lese og skrive under på erklæringen om kvinners kjønnsbaserte menneskerettigehter, og å stanse usynliggjøringen av kvinner og jenter i Norge. 

     –

    Meld deg inn i WHRC Norge !

    Alliert

    For menn og kvinner
    kr 500 i året
    • For menn
    • Nyhetsbrev

    Støttemedlem

    Kun for kvinner!
    kr 300 i året
    • TIlgang til medlemsrom
    • Talerett på møter
    • Nyhetsbrev

    Medlem

    Kun for kvinner!
    kr 150 i året
    • Tilgang til alle medlemsrom
    • Stemmerett på møter
    • Nyhetsbrev

    Kvinner har rett til trygg fødsel der de bor!

    WHRC støtter Bunadsgeriljaen i kampen mot stenging av fødeavdelingen i Kristiansund. WHRC ser med sterk bekymring på fødekvinners stilling i Norge, og stadig rasering og nedprioritering av fødselsomsorgen.

    Høringsuttalelse om økonomisk kompensasjon for eggdonasjon

    I lys av at ordet kvinne fjernes fra lovverk og fra betydningen “mor”, mener vi økonomisk kompensasjon for donasjon av ova legger opp til statlig, systematisk, usynliggjort diskriminering av kvinner.

    Om stortingets første behandling av prop 66 L

    Vi oppfordrer stortingsrepresentantene til å lese Erklæringen om kvinners kjønnsbaserte rettigheter, som viser hvordan konseptet kjønnsidentitet fører til konflikter med kvinners rettigheter, og at disse rettighetene og konfliktene tas med i vurderingene om hvordan man kan gi sårbare grupper bedre rettsvern i Norge.

    WHRC Norge om Prop 66L

    Kvinner er hunkjønn. Hunkjønn er den av artene som møter all risiko i forbindelse med reproduksjon. For mennesker inkluderer denne risikoen sosiale, økonomiske, juridiske og fysiske faktorer. Kvinners rettigheter er utformet for å motvirke slik risiko. Å fjerne ordet «kvinne» og å endre på definisjonen av kjønn, sletter i praksis kvinners rettigheter, og er et angrep på kvinners menneskerettigheter.